10. og 11. mars

april 10th, 2010 | Skribent: Gro

Onsdag 10. mars

Kl. 15 til 16.00

Fem av elevene ved Alta videregående skole, som også var med i juryen til Ungdommens kritikerpris, intervjuet en imøtekommende og svært tilstedeværende Johan Harstad om forfatterskapet, interesser og inspirasjonskilder. Vi lærte at Harstad er veldig glad i Star Wars, at han sjelden står opp før tolv og at han en bekymret mann som tenker mye på de ekstistensielle spørsmålene. Han fikk publikum til å le mange ganger og oppfordret oss til å bli litt bedre mennesker. Tenk på de som må rydde etter oss når vi ikke gjør det selv; kafebetjeningen som må bære brettet ditt som du etterlot på bordet i stedet for i tralla, folka på hotellet som må bøye seg ned for å ta opp det du slenger fra deg og alle liknende tilfeller. Han har helt rett, verden blir et bedre sted å være når vi bidrar med de små tingene som faktisk betyr veldig mye for andre.

På podiet satt de fem elevene og Johan Harstad på barstoler med et cafebord i midten. Forfatteren stilte i olabukser og hettejakke mens elevene profilerte de kule festivalskjortene som er blitt ganske in i Alta for tiden. Salen var praktisk talt full med sine 160 oppsatte stoler, det var stor stemning, elevene viste kløkt og innsikt og Harstad er til å spise opp. Jeg går gjerne i dusjen i plenum flere ganger.

(skrevet av Marianne Lilleaas)

Hans Olav Brenner intervjuer Kjartan Fløgstad:

Hans Olav Brenner er kjent fra Bokprogrammet på NRK. Han intervjuet Kjartan Fløgstad om hans nyeste bok Grense Jakobselv. I boken bruker han en blanding av fiktive og historiske personer.

Til Brenners spørsmål om bakgrunnen for boken, svarte Fløgstad at han skrev den bl.a. for å opplyse folk om historien. Han hadde selv blitt svært overrasket over å oppdage at det var en stor andel av akademikere som ble nazister under krigen. Han ble også provosert etter hvert som han fant ut hvordan nazismen fortsatte etter krigen.

I følge Fløgstad er dette en viktig del av historien som ikke er kjent blant folk. En rød tråd gjennom boka er det at moralsk klanderverdige ting gjøres til normaljus. Her kan det trekkes paralleller til Bush-administrasjonen og torturen i Abu Ghraib når det gjelder oppfatningen av at målet helliger middelet

I det akademiske livet i Nazi-Tyskland var humanistene overraskende sterkt representert innenfor nazismen. Etter krigen fortsatte nazismen å leve på personplan, blant annet gjennom dem som klarte å rømme. Fløgstad mener at mange nazister klarte seg svært bra etter krigen, og etter hans mening for bra.

Torsdag 11. mars

Kl. 10-11.00

Torsdagen startet med performance av Päivi Laakso. Päivi er finsk, født i Torneå, hun er forfatter og billedkunstner, og kan vel best beskrives som en multikunstner.

Päivi Laakso er et fyrverkeri, for anledningen kledd i i stripete drakt med knallrøde høyhælte sko. Hun snakker fort på godt norsk, med sin spesielle aksent, og sier selv at hun snakker så fort at finlenderne som sitter der og hører på sikkert ikke klarer å forstå hva hun sier. Ordene renner, bokstavelig talt som fra en foss, hun beveger seg høyt og lavt i sceneområdet mens hun snakker, og hun hopper mellom ulike temaer og fortellinger. Fra en annen person kunne dette blitt forvirrende og slitsomt, men Päivi har en egen evne til å være underholdende uansett. Alle setninger fremkaller latterutbrudd, det er kombinasjonen av det hun sier og måten hun sier det på som gjør det ustyrtelig morsomt!

Det er satt av en halv time til performancen, men publikum samtykker i utvidelse, for nå vil hun gjøre et stort finalenummer: å lese fra boken sin samtidig som hun maler et bilde og spiller musikk. To fra salen blir hentet opp for å holde et stort papirark mellom seg. Og Päivi holder sitt løfte, hun maler, leser, og etter hvert danser, samtidig. Det hele avsluttes med at hun kler av seg den stripete drakten mens hun danser. Under har hun en hvit og blå Marimekkokjole, selve symbolet på den finske damen, i fargene til det finske flagget. Nå har hun avdekket sitt virkelige jeg! Performancen er en perfekt start på dagen, mer oppkvikkende enn kaffe.

Kl.15-16.00

Yngve Ryd: Sanna sagor om djur

Yngve Ryd, æresdoktor ved Den Humanistiske Fakulteten ved Universitetet i Umeå, intervjuer eldre mennesker i Nord-Sverige som har tilegnet seg spesialkunnskap fra naturen. Han han snakket med en mann fra Jokkmokk som husker historiene om hvordan hans forfedre jaktet bjørn, og han har hørt reindriftssamer fortelle om snø og stjernebilder.

Historiene er overført muntlig fra generasjon til generasjon, men nå er det kanskje ikke det å høre bestefar fortelle som står på agendaen til den yngre generasjonen. Den gamle natur- og kulturkunnskapen er i ferd med å forsvinne, men gjennom Ryds arbeid blir mye av det omhyggelig samlet inn og ivaretatt for ettertiden og tilgjengeliggjort i bokform.

Ravnen har i følge gamle sagn en fjær som gir den en magisk evne til å finne kadavre før de andre dyra. Det sies at folk kan tilegne seg denne egenskapen slik at de også kan finne ting de ønsker seg i naturen dersom de greier de å skaffe seg en slik fjær. Sagnet sier man må ta fjæren fra en levende ravn, skal den virke: Du fanger ravnen ved hjelp av snare ved et kadaver etter samme metode som du snarefanger rype. Først skal fuglen rises med en kvist til den skriker. Den spesielle fjæren er sort som alle de andre fjærene, men med den forskjellen at den er den aller første ravnen mister når den blir plaget. Det følger med en advarsel til sagnet; det er litt farlig å ha denne fjæren, og altså denne evnen, for du mister forstanden dersom du mister fjæren.

Fra norrøn mytologi husker vi at Odin fikk det han trengte ved hjelp av ravnene Hugin og Munin, altså være i tråd med sagnet. Men i virkelighetens verden er det ikke noe som peker mot at ravnen virkelig har slike evner, annet enn at den faktisk oftest er den første på byttedyr.

”Du skal ikke jage hare”, lyder et gammelt reineierord. Det skal være farlig og kan bety ulykke for deg og familien. Sagnet sier at der verken ulven eller bjørnen ville gå til gården og fortelle om husbondens død, gikk haren gladelig med det sørgelige budskapet. Det finnes en enkel forklaring: Om vinteren sparker reinen snøen av bakken for å finne mat, og haren følger etter fordi restene er god haremat. Gnageren har bedre hørsel enn de fleste dyr og følger med på farer i mye større grad enn reinen. Ulven som jakter blir først oppdaget av den årvåkne haren, som springer det den er god for. Reinen springer fordi haren gjør det og haren fungerer som en alarm for ytre farer. Haren er et verdifullt dyr for reineierne i så måte; altså, ikke jakte på hare.

Sagn sier at man ikke skal jakte oter. Dreper du en oter, vil familien din rammes av død og sykdom. I Russland og Sibir, Nord-Amerika og liknende er oteren sjamanenes viktigste hjelper. Oteren lever både på land og vann og har evnen til ikke å synes på snøen fordi den oppholder seg i mellomrommet mellom vannet og isen i elvene lang tid av gangen for å jage fisk. Plutselig er den oppe, går til neste elv og under isen. Ryd mener at denne atferden kan sammenlignes med sjamanenes reise gjennom mange verdener.

Yngve Ryd har en etymologisk digresjon: Det kjente eventyret om Askepott og hennes glassko kan være en feiloversetting fra fransk: ”skinn” uttales som ”glass”. Det kan i tillegg være oterskinn på grunn av en betydning av ordet; variert farge, lys under og mørk over. Attpåtil ligger det noe i ordet om glinsende skinn, slik oteren faktisk har. Oterskinnet kan være en metafor på Askepotts reise mellom verdener fra fattig til rik.

Ryd var også innom ulvens lynglimtende øyne, bjørnejaktmetoder og samisk stjernebildetolkning. De førti fremmøtte festivaldeltakerne lot seg smitte av hans entusiasme, og det ble heldigvis litt tid til spørsmål før vi måtte overlate rommet til neste post.

innlegget er skrevet av Marianne Lilleaas

Kl.21-22.30

Magnar Mikkelsens film ”Vindenes hus” ble vist på Aurora kino. Filmen er en vakker og poetisk skildring av Mikkelsens hjemsted Veidnesklubben, naturen og menneskene som bor der. Den er tilegnet barnebarnet Tora, som også er med i filmen, i flere klipp fra mange besøk hun har hatt hos besteforeldrene.

Teksten og bildene gir rom for ro og tanker. Naturen er sterk og flott, og skildres i alle årstider og værtyper. Menneskene er seg selv foran kameraet, og vi får et ganske virkelig innblikk i det lille samfunnet. Tekstene veksler mellom direkte tale til Tora, minner fra Mikkelsens egen oppvekst, og beskrivelser av mennesker og miljø.

Postet i kategorien Uncategorized

10. og 11. mars

Legg igjen en kommentar